Det var en helt vanlig junikveld i 2017, jeg hadde jobbet kveldsvakt og var på vei hjem, da mobilen ringte. Det var den gjenkjennelige ringetonen jeg kun bruker når det er alarm. Jeg stoppet i ei busslomme, fikk skrevet ned de viktigste punktene og trykket 1; Kommer!

Det var ei dement dame som var savnet. Hun var sist sett kl 12 på formiddagen. Jeg kjørte rett hjem for å skifte og Lucas fikk en rask luftetur før vi var på vei. Jeg meldte meg på nødnettet og regnet ut at det tok 1 time og 15 min til oppmøtestedet.

Lucas og jeg ble godkjente i 2014, vi bor i Lindesnes og holder til i Agder distrikt. Lucas er en trivelig hanne, Golden retriever, født i 2011. Vi stiller på de fleste aksjoner i distriktet, så sant vi har mulighet for det. Jeg har en god avtale med jobb, slik at jeg har mulighet for å dra fra jobb når alarmen går. Ofte er Lucas med på jobb, og i bilen er alt av utstyr pakket klart. Når det haster er det helt klart svært tidsbesparende.

 

Vi er på vei.

Følger med på nødnettet at mine kollegaer i Norske redningshunder etterhvert ankommer til oppmøteplassen, det er startet hurtigsøk med ledelinjer utifra IPP ( initial planning point). Røde kors er i søk, samt Politiet med deres hunder, og flere er på vei. Jeg merker at nødnettet fungerer fantastisk bra, man er på en måte med i aksjonen og forbereder seg dertil, mens man er på vei til leteaksjonen. Det var 6 andre hundeførere fra Norske Redningshunder Agder som deltok på denne aksjonen. Jeg parkerte bilen, og fant fort ut hvor KO (samlignsstedet) befant seg. Denne gangen var det ute, bak en politibil, rett ved hjemmet til den savnede. Jeg møtte ett par fra laget i NRH som allerede var kommet inn fra sitt første oppdrag. Det ble litt venting da politiet ønsket å utvide søket, og tok nye vurderinger. Jeg leverte GPSèn min inn til KO, og fikk  utgitt en teig, et søksområde. Der skulle vi gå hurtigsøk med sti og flanke. Området var drøye 2 km fra IPP.

Det var mørkt, godt over midnatt, opphold og fin vind, men temperaturen var lav med tanke på den eldre kvinnen som var savnet, om hun ikke var i bevegelse. Vi fant teigen vår, og satte i gang med søk.

Lucas viste stor interesse for ett lite vann, jeg markerte området på GPSèn, og vi brukte litt tid på å søke rundt det området. Jeg meldte etter litt inn til KO at hunden hadde vist interesse, og de kunne bekrefte at det hadde vært letemannskap der tidligere. Da var det sjekke ut, og vi søkte videre de stiene, veiene og typiske ledelinjer vi kom over.

Plutselig ser jeg Lucas løfte hode sitt, bytter takt og drar ut i terrenget. Han er borte litt og kommer tilbake med melding i munnen. Jeg kjenner pulsen øker, tar ut bringkobbelet, setter på langlinen og sier: «Vise». En utrolig merkelig følelse. Hvor mange ganger har jeg ikke tatt ut bringkobbelet og sagt «vise» de siste årene til den gutten? Jeg var svært spent der jeg hang bak i lina. Ca 60 m fra veien vi hadde gått på, i en skråning, viser han meg den savnede damen. Jeg kjenner henne knapt igjen etter den beskrivelsen jeg tidligere hadde fått. Jeg staller opp Lucas ved ett tre. Kjenner at den savnede er kald, men ved bevissthet. Hun svarer så vidt på tiltale.  Jeg får satt henne opp, og lagt over henne det jeg har med for å få henne varm. Jeg får etter dette en kjapp oversikt over situasjonen og kaller opp KO.

Jeg melder om at vi har gjort funn!

Jeg kjente spesielt på to ting mens vi satt der å ventet. Den ene er hvor fantastisk godt det er å være så forberedt som mulig, men tanke på automatikken når situasjonen virkelig er der. Viktigheten med å ha øvelser, som setter krav til rutiner som oppstalling av hund, koordinater, samband og førstehjelp. Dette gjorde, at de gode rutinene fra Lucas kom inn med melding, til jeg hadde meldt inn om funn gikk på autopilot, enda dette var vårt første reelle funn. Det andre var at dette funnet var verdt ALLE treningstimene, samlingene, kurs og prøver vi har vært på.
FOR en følelse!

Den savnede hadde svært lite språk. Jeg snakket med henne, prøvde å varme henne, samt trygge henne så godt jeg kunne. Jeg fortalte at vi hadde lett etter henne, og at det snart kom noen for å hente oss. Hun var stille og pekte mot Lucas, jeg spurte om hun ville hilse på han. Hun smilte, og  sa «ja». Jeg hentet han, og hun satt og klappet han frem til Politi og Ambulanse kom. Lucas er ikke en hund som er opptatt av fremmede, men han satte seg helt inntil henne, mens hun småsnakket og var opptatt av han. Det var en helt spesiell opplevelse. Midt i skogen, 2,4 km fra IPP, der satt vi, oss tre, det var stille, mens vi ventet.

Der kom det personell for å hente oss. Politiet kjørte oss tilbake til KO. Der ventet NRH-kollegaer, og gav oss gode ord, klemmer og delte en oppriktig stolthet over jobben vi hadde gjort. Politiet, som vi i Agder for øvrig har ett svært godt samarbeid med, gratulerte med funn, og som de sier så ofte: «Hva skulle vi gjort uten dere»?

Jeg fikk beskjed om å ringe Operasjonssentralen. De ville takke for den gode innsatsen som vi i Norske Redningshunder gjør, og det gode samarbeid vi har. De sendte samtidig en hilsen til oss fra Hovedredningssentralen på Sola; at de satte pris på jobben vi gjør.

Vil gjerne berømme laget jeg er på. Det er en oppriktighet som jeg er stolt av. Vi har i Agder distrikt hatt flere funn i år, og det er igjen en stolthet for jobben vi som frivillig og lag gjør, ikke individuelt. Gleden med å dele andres opplevelser er god. Spiller ingen rolle hvem som finner, bare den savnede blir funnet. Det gir en samhørighet, trygghet og ett samhold vi må ta godt vare på. Det er så utrolig viktig i denne jobben vi gjør. Vi er ett team, ett lag med samme mål. Vi har hunder som vil redde liv.

Vi reddet nok ett liv den natta. Lucas og jeg var med på å gjøre en forskjell. Ikke bare oss to, men alle som har vært med oss på veien, laget vi ukentlig trener med, alt som har måttet til for å få oss godkjente, ikke minst alle som deltok når alarmen gikk.