Rundering er en øvelse som blir stadig mer populær som konkurransegren. Det er også en uunnværlig øvelse for politihunder og redningshunder som skal finne igjen savnede eller ettersøkte personer.

Med rundering menes at hunden skal avsøke et område som er ca. 100 m bredt og opptil flere kilometer langt (100-400 m langt i brukskonkurranser). Når hunden finner en figurant (eller savnet person) skal hunden melde fra til fører om at den har gjort funn enten ved å sette seg ned og halse foran figuranten eller melde med bringkobbel. Bringkobbel har tradisjonelt vært den vanligste meldingsformen (med unntak av politihunder som alltid har halsmelding). Når hunden finner figuranten griper den bittet som henger i halsringen og returnerer til føreren. Fører kobler så hunden og lar hunden på kommando påvise figuranten. Riktig innlært er dette en grei og sikker meldingsform. Rundering er en relativt avansert øvelse som består av flere momenter. Hunden skal søke, finne, melde og deretter påvise figuranten. Riktig innlært blir hele denne atferdskjeden opprettholdt/forsterket av «julekvelden» ute hos figuranten etter påvisningen. I denne artikkelen vil vi ikke ta for oss innlæring av søket i særlig grad, men vil konsentrere oss om innlæring av selve meldingen.

Problemer

Det viser seg at mange har problemer med bringkobbelmeldingen. De vanligste problemene er ofte:

1. Hunden slipper bittet før den er helt inne hos fører.
2. Hunden vil ikke påvise figuranten skikkelig etter at den har kommet inn med melding.
3. Feilmelding

1. Hunden slipper bittet for tidlig

Denne hunden springer fint ut til figuranten, tar bittet og returnerer, men slipper det før den er helt inne hos føreren. Det sier seg selv at dette ikke er særlig hensiktsmessig. Hvis det er tett terreng ser kanskje ikke føreren at hunden hadde bittet i munnen i det hele tatt og fortsetter søket uten å la hunden påvise figuranten. Ofte starter disse problemene med at hunden slipper bittet like bak føreren når den skal til å sette seg på plass. Deretter skjer det ofte at hunden begynner å slippe bittet lenger og lenger unna føreren. Det er ikke så vanskelig å forklare hvorfor dette skjer. Hunden kommer inn med melding og spytter ut bittet før den får beskjed av føreren (pytt, det er jo ikke så nøye). Når hunden har spyttet ut bittet får den lov til å springe ut til figuranten og få belønningen sin. Ergo blir hunden faktisk belønnet for å spytte ut bittet, og etterhvert blir den flinkere og flinkere til det (spytter ut bittet enda tidligere). Dette er et vanlig fenomen når man starter å trene melding før hunden kan apportere skikkelig. Og en skikkelig apportering inkluderer en korrekt avlevering – at hunden sitter på plass og holder fast apporten til fører sier «takk» eller «slipp».

2. Dårlig påvisning

Mange hunder er flinke til å hente bittet hos figuranten og avlevere det korrekt. Når fører deretter vil ha hunden til å påvise figuranten, ser imidlertid ofte hunden ut som et spørsmålstegn. Det er akkurat som om de er fornøyd med jobben når bittet er levert hos fører. De går kanskje ut til figuranten til slutt etter litt ekstra mas og armbevegelser fra fører, men farten er ikke den store, og de kan ha problemer med å lokaliserere figuranten raskt og effektivt.

Man ser ofte forskjellen på gode og dårlige «påvisningshunder» idet de kommer inn med meldingen. De ikke fullt så gode hundene sitter med bittet i munnen og kikker opp på føreren, fornøyd med jobben som er gjort. De gode påvisningshundene sitter med bittet i munnen og sitrer i kroppen etter å komme seg ut i skogen og leke med figuranten sin. Den første hunden jobber for å få belønning fra føreren, den andre jobber for å få lov til å påvise og leke med figuranten.

Dette er kanskje en forenklet kategorisering basert på egne erfaringer. Du kan tenke etter hvordan din egen hund oppfører seg og hvor sikker den er til å påvise figurantene og selv vurdere om det kan være noe i dette. Melder hunden din primært for å få ros fra deg eller for å få lov til å påvise figuranten….?

3. Feilmelding

….er ofte den store skrekken for alle som har bringkobbelmelding. Å feilmelde vil si at hunden tar bittet uten at den har funnet noen figurant. (I konkurranser regnes det også som feilmelding når hunden ikke greier å påvise figuranten etter å ha kommet inn med melding.)

Det er stor forskjell på hunder som feilmelder. Noen feilmelder når de er «overtente» i starten på runderingen. Noen hunder kan ta bittet fordi det «henger og slenger» og irriterer hunden. Andre hunder tar bittet hvis de kommer over et spor eller et sted der det nettopp har sittet en figurant. Det vanligste vel kanskje at hunden tar bittet når den har rundert en stund uten å finne noe og begynner å bli sliten og lei. Feilmeldinger har ofte en stygg tendens til å dukke opp når man runderer første gang i et nytt terreng, på konkurranser eller godkjenningsprøver når fører er «litt på tuppa» eller andre ganger treningssituasjonen avviker fra det normale slik at hunden ikke er helt sikker på hva den skal gjøre.

Det finnes mange gode løsninger for å bli kvitt feilmeldingproblemer som det ikke er plass til å gå inn på i denne artikkelen. Ta kontakt med gode instruktører i nærheten hvis du trenger hjelp. Poenget i denne artikkelen er at feilmelding kan forebygges effektivt ved riktig innlæring. Dette er bedre enn å drive feilretting i etterkant.

…..og så tårner problemene seg opp

Hvis man har en eller flere av disse problemene er det ofte bare et tidsspørsmål før man merker at også selve søket til hunden blir dårligere. Dette er ikke så rart. Tenk deg at hunden søker flott, finner figuranten glimrende, tar bittet og returnerer til fører – men så slipper det et stykke unna. Fører begynner da ofte å mase for at hunden skal plukke opp bittet en gang til, og det kan ofte gå en stund før hunden endelig får springe ut og påvise figuranten. Det blir her et brudd i det som skal være en sammenhengende kjede (søke, finne, melde, påvise – som forsterkes av lek med figuranten). Hva er vitsen med at hunden søker og finner glimrende når dette ikke blir forsterket? Og når hunden ikke blir forsterket for å søke og finne, vil nødvendigvis motivasjonen gå nedover etterhvert. Hvis hele kjeden derimot hadde hengt sammen ville leken med figuranten forsterke hvert eneste moment i kjeden (både søke, finne, melde, påvise) selv om bare belønningen skjer i slutten av atferdskjeden.

Hos hunder som melder for å få ros fra fører, kan man også ofte se en nedgang i søkslysten. Dette skyldes at meldingen består av to atskilte atferdskjeder, ikke en. Den første kjeden består av å søke, finne, ta bittet og springe inn til fører (dette forsterkes av ros/godbit fra fører). Den andre kjeden består av å påvise figuranten (som forsterkes av å leke med figuranten). Dette betyr at hundens søk blir belønnet med å ta bittet og få ros hos føreren. Leken ute hos figuranten belønner kun selve påvisningen. Ros fra fører er vanligvis ikke en like effektiv forsterker som en skikkelig julekveld ute hos figuranten. Motivasjonen vil derfor heller ikke bli like høy i søket.

Det er også mitt inntrykk at hunder som melder for å få ros av fører har større problemer med feilmelding enn hunden som «jobber for figuranten». Dette synes jeg høres logisk ut. En hund som runderer med det mål å kunne finne figuranten slik at den kan ta bittet og få ros fra føreren, vil lett kunne finne på å ta bittet også uten å ha funnet en figurant først. Det er jo det å komme inn med bittet som blir belønnet. Men en hund som bare melder for å få lov til å påvise figuranten – hvorfor i all verden skulle denne hunden ta bittet uten å ha funnet en figurant først??

Litt bakgrunnsteori – baklengskjeding

De fleste lydighetsøvelser består av flere atferder (eller momenter). Øvelsen «innkalling fra sitt» kan vi grovt sett dele opp i atferdene «bli sittende», «springe mot fører (med stor fart)» og «gå rundt fører og sette seg ved venstre fot (i utgangsstilling)». Disse momentene kan trenes inn hver for seg. Når dette er gjort kan vi sette sammen hele øvelsen. Vi ønsker at alle disse tre atferdene skal bli en sammenhengende atferdskjede. Når flere atferder henger sammen i en slik kjede kan vi forsterke alle sammen selv om godbiten/ballen e.l. kun serveres på slutten av øvelsen. Innkallingssignalet forsterker «bli sittende», «å springe inn til fører» blir forsterket av muligheten til å gå rundt fører og sette seg i utgangsstilling – som igjen blir forsterket av lek med tennisballen.

Når vi skal «sy sammen» flere atferder (momenter) er det viktig at hunden kan den siste atferden. Tenk deg at hunden sitter og venter på innkallingssignalet, den lager bremsespor i grusen når den kommer – men så setter den seg skjevt i utgangsstilling, og fører må begynne å mase på hunden for å få den til å sette seg rett. Siden hunden ikke kunne den siste delen skikkelig fikk vi heller ikke belønnet de to perfekte delene hundene utførte først. Dette er lite effektiv trening.

Dette er en av grunnene til at man i noen øvelser med fordel kan benytte seg av baklengs kjeding. Forsikre deg først om at hunden kan sette seg korrekt i utgangsstilling. Deretter kan noen holde i hunden og slippe den slik at den kommer mot deg i full fart og raser rundt deg og setter seg på plass. Når du er fornøyd med farten kan du be hunden bli sittende og vente med å lage bremsespor til du faktisk roper på den. Trener du på denne måten er det nok å belønne hunden på slutten av øvelsen. De foregående atferdene blir også forsterket ettersom de henger sammen i en kjede. Øvelsen kan selvfølgelig også trenes inn på andre måter.

I starten på artikkelen argumenterte vi for at bringkobbelmeldingen bør henge sammen i en kjede (søke, finne, springe tilbake med melding, påvise = lek hos figurant) i stedet for to kjeder (søke, finne, springe tilbake med melding = ros fra fører / påvisning = lek med figurant). Her kommer et «baklengs» forslag til hvordan dette kan gjøres.

Innlæringen i praksis

I innlæringen av søket, lar vi ofte figuranten belønne hunden med en gang den gjør funn. Dette er med på å forebygge at hunden tar bittet langt unna figuranten. I tillegg sparer vi tid og krefter hos hunden på trening og vi kan jobbe mer effektivt med andre detaljer i søket. Det er ikke så mye vits i å trene på det hunden kan, og derfor trenger den ikke å melde hver gang. Også på dette punktet er det litt forskjellig praksis rundt om i ulike miljøer. Over til meldingstreningen!

Målsetning

Hunden skal på kommando springe ut til figurant, ta bittet, returnere til fører, sette seg på plass og holde fast bittet til fører sier «takk». Fører skal deretter koble hunden og på kommando skal hunden raskt og effektivt påvise figuranten.

Hunden skal kunne utføre hele denne atferdskjeden uten f. eks. ekstra innkallingssignal, «hold fast-kommandoer» eller ros fra fører. Eneste forsterkning skal være leken med figuranten etter påvisningen.. Hunden skal kunne melde på liggende, sittende, stående, gående og skjulte figuranter, evt. gjenstander m.m.

Forutsetning

1. Hunden apporterer sikkert. (Bruk gjerne bedømmelsen i lydighetskonkurranser som mal. Ikke vær fornøyd hvis hunden får dårligere karakter enn 8.)
2. Hunden synes at det å leke med figuranten er noe i nærheten av himmelriket på jord. (Tilpass intensiteten i leken til hunden – men den bør være høy.)

Trinn 1 – Påvisning

Ha hunden sittende på plass og hold den i halsbåndet. Fig. viser hunden belønningen (gobit, fille, ball, kong el.l.) og går ca. 50 m ut og setter seg på huk eller legger seg ned på bakken (hvis hunden er veldig ivrig kan figuranten sitte klar 50 m unna når hunden tas fram). Si kommandoen «vis mann» e.l. i det samme du slipper hunden. Det er ønskelig at hunden nærmest sliter seg løs og springer etter figuranten. Figuranten leker med hunden når den kommer ut. Tilpass intensiteten i leken til hunden. Lek lenge og vel noen ganger (ikke så lenge at hunden mister interessen) – andre ganger bare en kort og heftig «fornøyelse».

Det er viktig at hundefører lærer seg hvordan hunden helst vil «ha figuranten servert». Hvilke leker / godbiter liker hunden best, hvordan skal figuranten oppføre seg, stemmebruk, kroppsspråk, voldsom lek eller rolig kos? Det er hundeførers jobb å instruere nye figuranter slik at hunden får det den vil ha.

Når hunden springer raskt ut kan du få den til å sitte stille på plass og vente på «vis mann»-kommandoen. Gjenta dette noen ganger til hunden reagerer raskt på kommandoen. Det er viktig at dette «sitter» for ordet «vis mann» skal senere brukes til å forsterke at hunden holder fast løsbittet.

Trinn 2 – Holde fast løsbitt – påvisning

Figuranten viser hunden belønningen og går ut ca. 50 m og setter seg ned. Hunden skal sitte rolig på plass. Hold så løsbittet foran munnen på hunden og vær tålmodig. Når hunden tar bittet sier du «vis mann» og lar hunden springe ut til figuranten. Om hunden spytter ut bittet på veien ut eller holder det fast helt fram til figuranten spiller ingen rolle. Hovedsaken er at du sier det magiske «vis mann»-ordet mens hunden holder i løsbittet. Om nødvendig må kanskje figuranten bli litt aktiv i det samme du sier «vis mann». Fra den tidligere apporteringstreningen er hunden vant til at belønningen kommer fra deg når den har noe i munnen. Nå skal vi lære hunden at belønningen for å holde i løsbittet er å få lov til å forsyne seg av figuranten.

Noen hunder er så fokusert på figuranten at de ikke vil ta bittet med en gang. De bare sitter og ser på fig. eller prøver å tyvstarte uten å holde i bittet først. Det kan være en fordel å ha hunden koblet de første gangene slik at du kan stanse den forsiktig. Bare vær tålmodig. Dette er en situasjon den kjenner igjen fra apporteringstreningen, og til slutt vil den som regel ta bittet. Når du har gjentatt dette et par ganger vil den bli lynkjapp til å ta bittet ettersom den skjønner at det er den eneste måten å få lov til å påvise figuranten.

Etterhvert kan du la hunden sitte og holde fast bittet i noen sekunder før du sier «vis mann». Når dette fungerer kan du la hunden ta bittet i munnen og ta to skritt fram og holdt før du sier «vis mann». Dette forutsetter at du har litt grunnleggende lydighet fra før. Hvis hunden slipper bittet for tidlig og prøver å springe ut til fig, bare holder du den igjen. Øk vanskelighetsgraden trinnvis slik at hunden har en god sjanse til å lykkes. Det viktigste i denne fasen er at hunden hele tiden skal jobbe for figuranten. Den skal forstå at å holde fast bittet er den eneste måten å få deg til å si «vis mann».

Trinn 3 – Ta bitt hos fig – returnere til fører – holde fast – påvisning

Figuranten holder hunden i halsringen mens fører går et stykke unna. Fig holder løsbittet foran munnen på hunden og slipper hunden i det samme den tar bittet. Hunden springer inn til fører. I det samme den setter seg på plass med bittet i munnen sier fører «vis mann» og figuranten blir om nødvendig aktiv slik at hunden skjønner at den får lov til å springe ut og påvise. Fører skal IKKE rose hunden når den kommer inn med bittet. Unngå også å kommandere «på plass», «hold fast» e.l. Dette skal hunden kunne fra før. Belønningen for å komme inn med bittet skal være å få lov til å springe ut å leke med figuranten – ingenting annet!

Når du har gjentatt dette noen ganger kan hunden få plukke opp bittet fra bakken ute hos figuranten i stedet for å få det fra hånda til figuranten. Hvis hunden springer inn til fører uten bittet eller gjør feil på andre måter, er det bare å avbryte øvelsen og ta et halvt minutts pause før dere prøver igjen. Ikke kjeft på hunden. Det er straff nok at den ble snytt for en hyggestund med figuranten. Hvis hunden gjør feil gang på gang er det sannsynligvis du som avanserer for fort. Hvis det dukker opp problemer som f. eks. skyldes manglende apporteringstrening eller dårlig innkalling, bør dette ordnes opp i før du fortsetter med meldingstreningen.

Trinn 4 – Springe ut – ta løsbitt hos fig – returnere til fører – holde fast – påvisning

Når trinn 3 fungerer er det på tide å prøve hele øvelsen. Fig. viser hunden belønningen og går 50 m ut og setter seg. Hunden sendes ut med kommando «runder» e.l. Når hunden kommer ut til figuranten ligger løsbittet på bakken foran fig. Hunden tar bittet og returnerer til fører. I det samme hunden setter seg på plass med bittet sier fører «vis mann» og hunden får springe ut til figuranten å få belønningen sin.

Det er viktig at fig. IKKE prøver å få hundens interesse ved å vifte med løsbittet. Det er godbitene eller tennisballen som er sluttmålet – ikke å ta løsbittet. Dette kan innledningsvis føre til at hunden prøver å lete etter godbitene i lomma til figuranten i stedet for å ta bittet, men det går fort over. Gi fig. beskjed om å være passiv hvis hunden prøver på dette, så vil den fort finne ut at den må springe tilbake med bittet før den blir noe godt å få. Evt. kan fig la være å vise hunden belønningen før han går ut.

Trinn 5 – Varier stilling hos figurant

Tren på både liggende, sittende, stående, gående og skjulte figuranter. Flere figuranter sammen, figuranter gjemt oppe i trær osv – bruk fantasien.

Trinn 6 – Trinn 4-5 med fastbitt

Når hunden melder sikkert i flere situasjoner med løsbitt er det på tide å begynne med fastbittet. Hvis hunden er vant til å ta løsbittet selvstendig fra bakken foran figuranten bruker dette å gå mer eller mindre av seg selv. Vær nøye med at hunden skal holde fast bittet helt til du sier “vis mann”. Hunden kan godt springe ut på påvisning med bittet i munnen og spytte det ut underveis eller når den får belønningen hos figuranten. Hvis den ikke slipper det selv, kan figuranten ta det ut før han begynner å leke med hunden. Å si “vis mann” uten å ta ut bittet er bare noe vi gjør i starten for å være sikker for på at hunden ikke blir belønnet (får lov til å påvise) for å slippe bittet. Når hunden holder fast helt sikkert, kan vi si “Slipp” og “Vis mann”. Det viktige er at det er DU som styrer når hunden skal slippe bittet – ikke hunden.

Trinn 7 – Løsbitt sammen med søket i skogen

Parallelt med meldingstreningen har du trent mye på søket i skogen. Figuranten har da belønnet hunden i det samme han blir funnet. Hunden din runderer nå rimelig greit 3-400 meter (gjerne lenger). Det er da på tide å sette meldingen inn i søket. Det kan være greit å starte med løsbitt. Den første gangen kan det gå litt tid før hunden skjønner at den skal ta løsbittet. Den er jo tidligere vant til at figuranten begynner å leke med en gang. De fleste hundene kjenner imidlertid igjen løsbittet og vet hva de skal gjøre med det når de ser det: ta bittet – inn til mor – så ut og leke! Har du gjort grundig arbeid med meldingstreningen sitter dette på to forsøk.

Trinn 8 – Fastbitt sammen med søket i skogen

Da er det bare trene det samme med fastbitt og så har du plutselig en ferdig runderingsøvelse. Husk at du er nøye med ikke å rose hunden når den kommer inn med melding. Belønningen for å melde skal fortsatt være å få lov til å påvise. Ros hunden gjerne i stedet når den kommer inn fra blindslag uten melding. Da belønner du at den kom når du ropte og at den ikke har tatt bittet (det er like viktig å ikke ta bittet når den ikke har funnet figuranten som å ta bittet når den har funnet figuranten.) Selv om meldingen tilsynelatende fungerer godt må du gjerne fortsette å “overtrene” meldingsdelen på åpen plass Den kan aldri bli for sikker. Kjør gjerne noen repetisjoner etter en lang sykkeltur eller andre ganger hunden din er skikkelig sliten. Det er først mot slutten av en krevende runderingsløype du ser hvor godt meldingen egentlig fungerer.

© Morten Egtvedt – Gjengitt med tillatelse fra hundetidsskriftet Canis – www.canis.no