Begrepet “motivasjonstrening” er noe man ofte møter på både når man trener lydighet og bruksøvelser som spor, rundering og feltsøk. Kanskje er begrepet like vanlig innen andre hundesporter også, ikke vet jeg. Innen de hundekretser der jeg ferdes er ihvertfall motivasjonstrening veldig populært. “I dag trenger bikkja en motivasjonsøkt for å få opp dampen litt” er et relativt vanlig utsagn.
I rundering innebærer gjerne en såkalt “motivasjonstrening” en kort økt på 3-4 utslag, gjerne med påvirkning fra figuranten på forhånd for å være sikker på å få bikkja i fyr og flamme, og funn på hvert utslag. Et “motivasjonsspor” er gjerne et enkelt spor, 100 meter rett fram med hundens favorittleke, matskål eller figurant i slutten.
En vanlig “motivasjonsøkt” i lydighet er ofte en kort fri ved foten hvor føreren går med ballen, kongen eller godbiten synlig for hunden, roser og oppmuntrer hunden hele tiden og gir hunden belønningen etter ganske kort tid.
Alle er enig om at motivasjon er viktig i all hundetrening. Kanskje utenom meg. Jeg hater motivasjon! Jeg har store problemer med å holde på kommentarene når mine treningskamerater vil “kjøre en motivasjonsøkt”, enten vi trener bruks eller lydighet.
Hvorfor “hater” jeg motivasjon?
Det kan da ikke være noe negativt ved å fokusere på betydningen av motivasjon i hundetrening? Vel, det kommer litt an på. Det er flere årsaker til at jeg stiller spørsmålstegn ved den utstrakte troen på “motivasjonstrening”:
- Motivasjonstrening brukes i altfor stor grad til å kamuflere dårlig trening
- Motivasjonsbegrepet i seg selv er en upresis forklaringsmodell
- Måten “motivasjonstrening” ofte utføres på i praksis gir kun kortsiktige resultater
Jeg skal forklare litt nærmere hva jeg mener. Problemstillingen bør være aktuell for alle som trener hunden sin til noe, uansett om det er lydighet, bruks, agility eller andre ting.
Motivasjonstrening eller reparasjonstrening?
En vanlig praksis er at folk kjører “motivasjonsøkter” med jevne mellomrom, kanskje hver tredje eller fjerde trening omtrent, hvis det er snakk om en ganske oppegående hundefører. Hvorfor? “For å piffe opp hunden litt”, sier hundefører X. “For å reparere det dumme du har gjort på de fire siste treningene”, tenker jeg.
Og her er vi ved kjernen av problemet slik jeg ser det. Såfremt hunden er frisk og rask oppstår “motivasjonsproblemer” hos hunden av to årsaker:
Hundefører betaler for dårlig (forsterkeren/belønningen er ikke bra nok)
- Fører slurver med belønningen – bruker kvalitetsmessig for dårlige forsterkere (f.eks. tørrfôr, eller bruker drakamp til en hund som helst vil springe etter ballen).
- Tar seg for dårlig tid til å belønne
- Leker med hunden på en måte hunden ikke synes noe særlig om (overdreven dunking og klapping, opptrer truende uten å være klar over det osv)
- Hunder setter også pris på variasjon i belønningen…
Betalingen er kanskje bra, men kommer altfor sjelden fordi hundefører
- trapper ned belønningsfrekvensen for fort
- går generelt for fort fram i treningen med det resultat at hunden ofte gjør feil (forventer ting av hunden som den ikke er klar for).
- fokuserer mer på å korrigere uønsket adferd enn å forsterke riktig adferd
Kort sagt vil årsaken til “motivasjonsproblemer” alltid være dårlig/slurvete trening.
Resultatet av dårlig trening er hunder som går lei. Og da må man reparere med å kjøre noen “motivasjonsøkter” igjen slik at hunden kanskje tåler noen flere dårlige treninger før man kamuflerer dette med en ny reparasjonsøkt osv.
Dette er en praksis som er veldig vanlig. “Motivasjonsøktene” brukes for å reparere dårlig trening der hundeføreren går for fort fram eller belønner for dårlig.
Tenk oss så en hundefører som i ALL trening er meget nøye med å
- Bruke en forsterker som hunden virkelig vil jobbe for og servere den på den måten hunden til enhver tid vil ha den
- Trappe ned forsterkningsfrekvensen meget gradvis tilpasset hundens nivå
- Aldri trene på et høyere nivå enn hunden faktisk er (for å imponere treningskompiser eller seg selv…)
- Senke kravene i nye situasjoner – øke dem igjen når hunden behersker den nye situasjonen
- Legge vekt på å forsterke ønsket adferd framfor å korrigere feil.
Tror du hunden denne hundeføreren trener vil ha det samme behovet for “motivasjonstrening” med jevne mellomrom? Nei! For denne hunden er jo all trening “motivasjonstrening” i den forstand at hunden alltid vil være mer ivrig til å utføre det man trener på etter treningsøkten enn den var før treningsøkten. Burde ikke dette være en selvfølge for all trening? Hva er vitsen med trening som gjør at hunden blir mindre ivrig til å gjøre en ting vi vil at den skal gjøre…? “Motivasjonstrening” bør dermed være “smør på flesk”. Trening som ikke er “motiverende” kan man jo like gjerne la være…
Den sistnevnte hundeføreren kan hele tiden fokusere på å gå videre i treningen; Gjøre hunden sikrere i flere og flere forskjellige situasjoner, lære den å jobbe lenger og lenger for hver belønning osv. Å av og til kjøre korte økter skal være en naturlig del av variasjonen i treningen – ikke noe som er nødvendig for å reparere en skrantende arbeidslyst hos hunden.
Hvis man har som holdning at “når hunden gjør feil, har den ikke lært det godt nok”, er man godt igang. Da vil det være en selvfølge å gå tilbake i treningen når hunden gjør feil, og man unngår å forlange ting av hunden som den ikke har forutsetninger for å klare gang på gang.
Hunder må faktisk LÆRE å gå dårlig for å bli så “flinke” til å gå dårlig som en del hunder faktisk er. Ved å legge opp treningen fornuftig gir vi ikke hunden sjansen til å lære annet enn det som er riktig.
Motivasjonsbegrepet og forståelsen av dette Hva er egentlig motivasjon? Vanlige svar kretser rundt “en indre drivkraft” som bidrar til å sette i gang adferd. Men er det egentlig så hensiktsmessig i praksis med en forståelse som tar utgangspunkt i at grunnlaget for adferd ligger inne i dyret som en slags udefinert indre kraft?
Hvorfor gikk ikke hunden skikkelig spor i dag? “Den var ikke godt nok motivert”, er et vanlig svar. Hva forteller dette svaret? Absolutt ingenting – hvis man ikke går et skritt videre og spør “Hvorfor var ikke hunden motivert i dag?”. Da vil man ende opp med å måtte se på forsterkningsbetingelsene igjen, og svaret vil sannsynligvis til slutt bli at man har forsterket for dårlig eller for sjelden (hundens nivå tatt i betraktning).
Problemet er bare at mange hundeførere godtar “hunden var ikke nok motivert i dag” som den endelige forklaringen. Og “motivasjonstrening” blir det endelige svaret i stedet for å se på hvordan man trener til daglig.
I all trening er det mer fruktbart å ta utgangspunkt i at det er det ytre miljøet som styrer adferden. Alt hunden (og andre dyr med ryggrad) gjør, har en funksjon. Det er alltid en eller annen ting i miljøet som opprettholder (forsterker) adferden. Alt hunden gjør kan forklares med at den prøver å oppnå ting den har lyst på eller unngå ting den synes er ubehagelig for å si det helt enkelt (gjelder ikke reflekser). Hvis man identifiserer disse forsterkerne har man en bedre forklaring av årsaken til adferden enn om man tar utgangspunkt i at en “indre motivasjon” styrer adferden. Hvis man skal forandre hundens adferd må man dermed forandre miljøet – ikke hundens “motivasjon”. Og det er jo egentlig mye enklere å gjøre noe med det fysiske miljøet (f.eks. belønne hunden bedre) enn å begynne å rote rundt inne i hodet til hunden – er det ikke? Spesielt ettersom du som hundefører er en så stor del av miljøet for hunden din…
Motivasjonstrening i praksis
Mange hundeførere har også en annen forståelse av motivasjon. De ser på motivasjon som noe de kan “fylle opp” hunden med, som om den var et badekar. Bare badekaret er fyllt opp med “motivasjon” kan vi kjøre en god stund med trening som ikke er motiverende (f.eks. konkurranser, lange ettersøkninger uten funn eller kjedelige treninger med mye “terping” osv). Når så hunden begynner å bli “tom for motivasjon” er det bare å fylle den opp igjen (ved hjelp av “motivasjonstrening”).
Hunder virker dessverre (heldigvis) ganske forskjellig fra badekar, og denne tankegangen har sine svakheter, selv om den er meget utbredt. For det første har vi i forrige avsnitt blitt enige om at det ikke er motivasjonen som driver hunden. Det er miljøet (forsterkningsbetingelsene).
Det er derfor ikke slik mange later til å tro at man bare kan kjøre “motivasjonstrening” ved f.eks. å kjøre korte og morsomme runderingsøkter med mange funn og full påvirkning, og deretter tro at hunden er “full nok” av motivasjon til å gå et par dager på ettersøkning. Hvorfor ikke? Fordi miljøet/omgivelsene under en standard “motivasjonstrening” er helt forskjellige fra en ettersøkning. Siden det tidligere er nevnt at en motivasjonsøkt gjerne består av fire til seks påvirkninger og funn, blir forskjellen for stor til ettersøkning der hunden hverken får påvirkning eller funn. På en ung hund uten erfaring fra ettersøkninger kan en slik strategi ha effekt, men bare til den har vært på 2-4 ettersøkninger uten funn (litt avhengig av hvor smart den er). Da vil den virkelig begynne å skjønne forskjellen på trening og “alvor” (hunden vet selvfølgelig ikke at det er “alvor” – bare at det er mindre sannsynlighet for å bli belønnet). På trening er det gøy (masse figuranter) – på ettersøkninger er det aldri gøy (ingen figuranter, eller de er døde…). Fra og med da kan du “fylle opp” hunden så mye du vil under trening – den vil fortsatt ikke være mer motivert på ettersøkninger.
Det samme prinsippet gjelder på lydighetstrening vs. konkurranser. Hvis du på trening går med belønningen synlig for hunden, roser og lokker underveis osv. blir forskjellen altfor stor til konkurransen der du ikke har lov til å si noe til hunden før etter øvelsen. Du kan hjelpe hunden på den daglige treningen så mye du vil, men det hjelper ikke når hunden har gått 3-4 lydighetsprøver og lært seg forskjellen.
For å få hunden til å jobbe i en viss situasjon må vi lære hunden at akkurat denne situasjonen indikerer høy sannsynlighet for å få belønningen. Hvis den ikke lærer dette kan du kjøre så mye “motivasjonstrening” du vil under andre omstendigheter. Det virker ikke på lang sikt i de ønskede situasjonene likevel. Å trene under forhold som hunden senere skal kunne fungere i, er derimot veldig viktig.
Når man legger vekt på å gjøre treningen morsom for enhver pris, går det også ofte på bekostning av presisjonen. Det er veldig vanlig å se hundeførere som roser og lokker for å få hunden til å følge med på fri ved foten, for å komme fortere på innkalling osv. Det de egentlig gjør er å forsterke hunden for å gå ukonsentrert og å komme i dårlig fart. Effektiv hundetrening har ikke noe med å gjøre treningen morsom. Vi skal gjøre det “morsomt” for hunden kun når den gjør det vi vil den skal gjøre – ikke ellers.
En annen vanlig feil under “motivasjonstrening” er at man legger mye større vekt på å få hunden til å utføre adferden med fart og lyst (gjerne ved mye bruk av forskjellige påvirkninger) enn å forsterke hunden når den faktisk gjør det. Ingen hunder blir mer ivrige av bare å gjøre en ting riktig (selv om dette er veldig forsterkende for eieren). Det varige resultatet er det selve forsterkningen som gir. Det er den biten vi må fokusere på.
Oppsummering
Jeg har nå gått gjennom de to viktigste årsakene til “motivasjonsproblemer” i hundetreningen. I de fleste tilfeller der vi opplever at hunden vår ikke vil gjøre det vi vil like raskt, bra eller lenge som vi vil eller sier, kan det stort sett tilbakeføres til at vi har forsterket for dårlig eller for sjelden (gått for fort fram). “Motivasjonstrening” brukes altfor ofte til å reparere dårlig trening. Og man unnlater ofte å gjøre noe med det egentlige problemet.
Motivasjonsbegrepet har også sine svakheter som forklaringsmodell ettersom det kan føre til at folk ikke ser at det er miljøet som styrer hundens adferd. Hvis man skal forandre hunden må man forandre miljøet – eller for å si det mer presist: måten du trener på.
“Motivasjonstrening” utføres ofte på en slik måte at det ikke gir langsiktige resultater. Forskjellen på trening og konkurranse/arbeid blir for stor.
Hvis vi vil at hunden skal jobbe med like bra intensitet i konkurranser, ettersøkninger eller i andre situasjoner der det er “alvor” som på trening, må vi lære den at det er like høy sannsynlighet for belønning i disse situasjonene som på trening. Vi må lære hunden at jo lenger den har jobbet uten belønning, jo større sjanse er det for at belønningen kommer snart, men denne strikken må tøyes gradvis og forsiktig. Det stiller krav til hvordan vi legger opp den daglige treningen.
© Morten Egtvedt – Gjengitt med tillatelse fra hundetidsskriftet Canis – www.canis.no