Denne øvelsen går ut på at hunden skal lete opp gjenstander eller mennesker ved å forfølge et spor. Når øvelsen brukes som aktivisering er det ikke nødvendig med den presisjon som kreves av en hund som konkurrerer eller som driver ettersøkningssarbeid.
Hvis hunden er glad i leker kan den læres til å plukke gjenstander som ligger i sporet, men som aktivisering er heller ikke dette nødvendig. Hunden kan godt finne et familiemedlem eller at annet menneske i enden av sporet og vil være kjempefornøyd med det.
Nedenfor er det beskrevet 3 ulike måter å lære inn søksdelen som en aktivisering av hunden. Man kan godt forsøke flere av metodene og se hvilken som fungerer best. Også her har vi tatt utgangspunkt i at innlæringen foregår i skogen, men sporing kan også foregå nesten hvor som helst. Det er imidlertid viktig å være klar over at sporets vanskelighetsgrad kan variere ekstremt mye, avhengig av underlag og andre miljøfaktorer. Før man har kunnskap om slike forhold er det tryggeste å gå spor i skogen i et område der det er lite ferdsel og dermed ikke andre spor som kan forstyrre en fersk sporhund.
Hundens kapasitet til å finne og forfølge et spor er imponerende, og det å utnytte denne kapasiteten fullt ut krever mye kunnskap og trening. Beskrivelsen nedenfor blir dermed bare en ørliten innføring i sportrening. Men heldigvis trenger man ikke være ekspert for å ha det moro. Og den egentlige eksperten er jo hunden, så det er full anledning til å gi den fritt spillerom i sporingsarbeidet – uavhengig av hva en bruksdommer mener er et godt gjennomført spor! Og hvis denne lille smakebiten gir mersmak så er det bare å oppsøke et brukshundmiljø for å lære mer! I sporarbeidet er det en fordel å ha en sele til hunden og en litt lang line ev. en sporline (som fås kjøpt i dyrebutikker)
Alternativ 1: Godbitspor
- Bind/sett hunden ute av syne
- Gå ut et rett spor i medvind. Legg en liten godbithaug (pølsebiter?) i starten og en liten pølsebit i hvert eneste fotspor. Gå ca. 30-50 meter og legg en ny liten godbithaug i ”slutten” . Fortsett deretter 15-20 meter forbi slutten og gå i en stor bue tilbake til starten. (Ikke legg godbitspor hvis det er bitemaur i området! Maur liker også pølse og belønningen blir fort en straff for hunden!)
- Hent hunden og gå frem til starten. Vis den haugen med godbiter i starten og la den deretter løse oppgaven uten hjelp. Bli ikke overrasket om den følger sporet, spiser de fleste pølsebitene og koser seg skikkelig med pølsehaugen i slutten!
- Øvelsen er ferdig – gå rolig tilbake til utgangspunktet, men husk å gå utenom områdene der du allerede har gått (der det er spor).
- Gjenta øvelsen noen ganger
- For å øke vanskelighetsgraden lag sporet lengre, i svake buer, på annet underlag, la det ligge en stund før du lar hunden spore, legg ikke godbiter i hvert eneste fotspor, men bare i noen osv. Etter hvert kan du legge sporet med vind fra siden. Når det begynner å bli svært langt mellom godbitene kan du legge sporet i motvind også.
- Prøv å forestill deg hva som øker vanskelighetsgraden for hunden og endre bare et forhold av gangen.
Alternativ 2: Spontanspor
- Bind/sett hunden ute av syne
- Gå et spor i medvind, rett frem ca. 75 meter, og legg igjen en leke i enden av sporet. Fortsett 15-20 meter forbi slutten av sporet og gå i en vid bue tilbake til starten. Husk hvor sporet ligger eller bruk ev. merkebånd i skulderhøyde (dine skuldre!) i trærne. I stedet for en gjenstand kan det godt ligge en godbithaug eller et menneske godt skjult i enden av sporet.
- Hent hunden og vent til den er rolig. Gå så rolig i skrå vinkel inn på sporet. Ikke snakk til hunden. Hvis hunden finner sporet og undersøker så la den få tid til å dette. Kanskje vil den begynne å følge sporet. Flott! Hvis ikke går du bare rolig videre over sporet, og krysser innpå igjen litt lenger fremme. La hunden få tid til å undersøke. Forhåpentligvis vil hunden finne og følge sporet, finne slutten og dermed få belønningen sin. Dersom den ikke gjør det etter 2 – 3 kryssinger rusler du bare i en bue tilbake til starten. Hunden får da ikke noen belønning, men tror vel heller ikke annet enn at den har vært på en vanlig rusletur. Forsøk igjen senere eller prøv en av de andre metodene.
- Vanskelighetsgraden økes på samme måte som i alternativ 1. Du kan etter hvert også legg flere gjenstander i sporet etter hvert som du går lengre spor, slik at hunden får belønninger underveis. Lek og gjør stas på hunden for hver gjenstand den finner.
Alternativ 3: Slepespor
- Her er det best med en medhjelper. Sporleggeren har en leke i en tråd slik at den kan slepe langs bakken bak sporleggeren. Stå selv og hold hunden ved sporstart, mens sporleggeren viser leken til hunden. Deretter begynner sporleggeren å gå sporet med leken slepende bak seg. Pass på at terrenget er slik at hun forsvinner ut av syne for hunden etter ca 15 meter.
- Ev så dras leken av en skjult figurant ute i terrenget slik at hunden bare ser leken/maten forsvinne. Vær obs på at ikke vinden kommer mot hunden.
- Sporleggeren går ca 75 meter, legger igjen leken/godbiter i slutten , forsetter 15-20 meter forbi slutten og går i en vid bue tilbake, men ute av syne for hunden. (Ev. kan sporleggeren gjemme seg i slutten av sporet).
- Du slipper hunden frem til starten av sporet og den vil forhåpentligvis følge det frem til slutten. Belønning!
- Vanskelighetsgraden økes på samme måte som i de andre alternativene.
Hvilken metode skal jeg velge? Igjen, du kan gjerne prøve alle metodene, men under her er en liten sammenligning:
| Alternativ 1: Godbitspor | Alternativ 2: Spontanspor | Alternativ 3: Slepespor | |
| Fordeler | Øker presisjonen: Hunden vil som regel bli svært nøye i sporet. (Demper farten) | Naturlig og enkel måte å lære inn spor. Bygger opp en selvstendig og kreativ hund (kan være en ulempe hvis man vil ha stor kontroll over sporadferden) |
Dette er en relativt sterk påvirkning og slepesporet øker som regel interessen for å finne og gå sporet |
| Ulemper | Krever noe jobb med å legge sporet. Godbitene er en hjelp som må trenes vekk | Noen hunder vil ikke ha nok interesse for sporet før de får litt erfaring med alt det artige som den kan finne der. Den trenger da kanskje litt påvirkning for å komme i gang. | Kan øke farten i sporet så mye at hunden blir unøyaktig. Hunden kan kanskje bli avhengig av påvirkning for å spore Kan skape et mer unøyaktig og dårligere oppsøk, da hunden har for stor fart og kan slurve. |
| Passer for | Hunder som slurver veldig, har svært høyt tempo og stadig mister sporet. Hunder som har lett for å gå med nesa høyt (bruker mye overværssøk også på sporet). |
Hunder med en naturlig høy interesse for å søke opp og gå spor | Hunder som i utgangspunktet har litt liten interesse for selve sporet Hunder som har lett for å gå med nesa høyt (bruker mye overværssøk også på sporet) – men dette kan i noen tilfeller også føre til at nesa går opp fordi hunden har fokusert mer på sporleggeren enn på slepet. |
Hvis du vil ha en mer grundig innføring i sportrening kan du f.eks. lese bøkene:
- «Spårhunden och lukterna» av Lars Fâlt, Tobias Gustavson, Jens Karlson og Jessica Åberg
- «Nya sporhunden. Bruksspår, Presisjonsspår, Frispår» av Inki og Roland Sjøsten