Med de andre frivillige er vi nesten 90 personer som stiller opp denne torsdags kvelden. Jeg hiver Linus i bilen og kjører nedover Jæren til oppmøtestedet.
Vi blir tildelt teiger og søker i timevis gjennom jærlandskapet. Vi leter i innmark og i utmark og vasser til knes i opptråkkede myrområder. Vi går gjennom uthus og låver. Åpner grisehus, fjøs, hønsehus og sauehus, men når vi ser at det er husdyr inne, trekker vi oss unna. Vi har fått beskjed om at den savnede ikke liker dyr så han er nok ikke inne sammen med dyrene. Vi roter i høyet på låvene og kikker i kjellere. At vi ikke blir tatt for å være innbruddstyver er et under. Det blir morgen og jeg må på jobb så jeg går hjem og spyler bikkja og meg selv og får en time søvn før jobben.
Klokka nærmer seg tolv og jeg ringer og hører om de har bruk for hund i søket. «Ja, du er hjertelig velkommen» er svaret fra innsatsledelsen. Jeg møter i KO og får tildelt en ny teig og får beskjed om at jeg må være nøye med uthus og låver. I teigen er det flere gårder og den første gjennomsøkes grundig uten resultat. Neste gård banker jeg på døra og en dame åpner opp og hun er imøtekommende og viser vei. Etter å ha søkt gjennom kjeller og lekestue i hagen kommer vi bort til låven. Jeg ser Linus går bort til låvebroen og under denne er det murt opp et lite rom med vindu og en dør. Linus snuser opp mot vinduet og jeg ser at han løfter halen og logrer litt. Han snuser videre på døra, men mister interessen. Jeg ser at døra er tett tillukket og kjenner på den. Den er låst. Jeg har en litt rar følelse og bestemmer meg for å prøve døra en gang til og avslutter med å banke på døra. Da hører jeg at det banker tilbake og jeg hører også en stemme. Jeg går bort til vinduet og ser det står en mann bak døra. Det er den savnede som er funnet! Han er i live etter å ha vært borte i godt over to døgn. Jeg får meldt inn funnet og politiet kommer og hjelper ham ut etter å ha demontert vinduet. Døra var grundig i vranglås. Han er i god behold.
Men det jeg vil fortelle med denne historien er at det var så nære på at jeg gikk videre uten å banke på. Kanskje hadde vi ikke funnet den savnede før det var for sent. Det var den lille logringen jeg så hos hunden min som nok førte til en følelse av at jeg ikke kunne gå videre uten å ha sjekket ut en gang til. Og det var like før jeg ikke så dette heller, fordi jeg sto og pratet med grunneieren da Linus viste interesse. Og hvis jeg hadde kommet tilbake til KO og sagt at jeg hadde avsøkt denne gården, kunne det gått dager før gården ble avsøkt på nytt. Jeg vet ikke om jeg orker tanken på det som kunne skjedd da. Så det jeg har lært av denne episoden er at jeg må være hundre prosent sikker før jeg erklærer noe for å være avsøkt.