Det er en litt sur førsommermorgen 1. juni 2015 og det har i løpet av natten kommet en god del regn. Jeg sitter på jobb i Oslo-sentrum, men har en urolig følelse i kroppen. NRH-alarmen hadde gått kvelden før. En dement dame på 89 år var blitt borte fra bilen hun satt i mens sjåføren jobbet i skogen i Julussdalen i Hedmark. Jeg hadde valgt ikke å reise med en gang siden jeg hadde såpass lang kjørevei og fordi jeg måtte på jobb neste morgen. Et raskt søk på nettet viser at damen ennå ikke er funnet. Det blir bekreftet av at «Telemeny-damen», som er vår automatiserte alarmtelefon, begynner å mase iherdig. Det jeg måtte gjøre på jobb er gjort og alt annet kan utsettes til i morgen. En telefon til mannen min, som også er hundefører i NRH, bekrefter at han kan hente barna i barnehage og på skole. Da er valget enkelt – Telemeny-damen får bekreftelse om at jeg kommer.
Hund og utstyr hentes og ferden går nordover godt forbi Elverum og langt inn i skogene i Julussdalen. Yessi, min da 5 år gamle malinois er stor fornøyd. Hun skjønner at nå skal vi ut å jobbe - det absolutt beste som finnes på denne jord. Yessi ble godkjent ettersøkningshund i 2013 og vi har fått med oss en del aksjoner selv om jobb og småbarn gjør det vanskelig å få reist ut så mye som vi vil. Leteaksjoner og hundetrening er imidlertid blitt mitt avbrudd fra hverdag med jobb, barn og andre plikter. Leteaksjoner er «Yessi og Lise»- tid. Da verden ellers kan gå som den vil, og all konsentrasjon og energi går på å gjøre søksjobben så bra som mulig. Erfaringen er at dette gir mer energi enn det tar fordi samarbeidet med Yessi og kollegaene fra NRH, andre frivillige organisasjoner og politiet er så positivt. Dette til tross for at det går utover nattesøvn og til tider fyller en med et «elsk-hat»-forhold når været er dårlig og terrenget er utfordrende.
I et telt fra Sivilforsvaret møtes jeg av en blid, men trøtt, operativ leder fra NRH som har stått på gjennom hele natten. I løpet av natten har det vært mange mannskaper fra forskjellige organisasjoner i søk og de har dekket store områder, Fortsatt er det mange i søk blant annet sanitetssoldater fra Forsvaret noe som ikke er så vanlig på slike leteaksjoner. Jeg merker imidlertid på stemningen i teltet at troen på å finne den savnede i live begynner å svekkes. Det har vært kaldt og vått i løpet av natten og det nærmer seg nå 20 timer siden damen ble borte. Jeg får en rask oppdatering av situasjonen og søket som er gjort, og tildeles en teig like utenfor 1 kilometers-radiusen fra bilen hun forsvant fra. Jeg hiver meg i bilen og finner riktig skogsbilvei til nordenden av teigen.
Ingen stor håp om funn
Synet av teigen gjør meg raskt skeptisk. På begge sider av teigen min er det åpen furuskog med reinmose så langt øyet rekker, mens teigen min består av myr og kratt. Tanken som detter ned i hodet mitt er: «En dame på 89 år går ikke inn her». Denne følelsen forsterkes når jeg begynner å søke rundt kanten av teigen. Jeg vasser til knærne i myr og trenger meg gjennom kratt. Jeg kjenner skikkelig på «elsk-hat»-forholdet til det å søke i sånt terreng. Yessi søker imidlertid bra, og jeg bestemmer meg for å fokusere på å dekke teigen, slik at jeg med god samvittighet kan melde inn etter teigen at den savnede høyst sannsynlig ikke er der.
Planen er nå å begynne å «sy» teigen fra nord til syd, men Yessi trekker nå stadig lenger vestover, før hun forsvinner helt inn i krattskogen. Jeg følger på og tenker at det er like greit å ta med det området med engang siden det ligger nærmest grusveien. Jeg runder noen kratt og da ser jeg Yessi stå ved siden en mørk «bylt» på bakken. I følge opplysningene jeg hadde fått skulle den savnede være kledd i rød jakke. Jeg ser bare svarte klær. Når jeg kommer nærmere ser jeg at «bylten» er et menneske som ligger helt stille i fosterstilling. Første tanke er: «Hun er død». Så ser jeg imidlertid at ryggen heves når pusten trekkes inn. De neste tankene er mange, men heldigvis slår treningen fra repetisjonskurset på førstehjelp inn og stemmen til Marius Wigen Andersen som hadde kurset, begynner å male inne i hodet mitt sammen med handlingsplanen jeg på forhånd hadde tenkt ut for levende funn.
Lange minutter
Når jeg bøyer meg over damen er det ikke noe svar å få, men øynene hennes er åpne. Damen viser en liten reaksjon når hun ser Yessi, men ikke når hun ser på meg. Yessi kommanderes i dekk og jeg drar det jeg har av fjellduk, lue, votter og klær opp av sekken. Den første utfordringen er å få isolert så godt som mulig under damen som er søkk våt og ligger nærmest i en vanndam. Damen er så kald at det ikke er mulig å få henne beveget ut av fosterstillingen hun ligger i. Jeg skjønner at her må jeg bruke mer enn det jeg har i sekken og drar fort av meg både jakke og genser. Alt brukes for å pakke inn damen. Hun har et skaut på hodet som gjør det vanskelig å få på en lue så der bruker jeg en genser i stedet. Jakken brukes til ekstra isolasjon under henne. Når denne jobben er gjort trekker jeg pusten og tar frem GPS’en før jeg tar kontakt med KO. Jeg merker selv at stemmen er intens og jeg gjentar «KO dette er Lise» to ganger på rappen for at ingen skulle kunne tenke tanken om å be meg vente.
Så begynner noen av de lengste minuttene i mitt liv. Yessi legges ut i nærheten der terrenget er litt mer åpnet i håp om at Seaking’en eller politihelikopteret skal kunne se henne. Jeg bruker kroppen til å gi damen mest mulig varme. Hun lukker øynene og jeg sliter med å opprettholde kontakt med henne. Gjentatte ganger rister jeg lett i henne og ber henne om å følge med på meg. Jeg ser at hun forsøker, men blikket er forvirret og ganske tomt. Det går noen lettere paniske meldinger til KO. Jeg kjenner godt på følelsen av at det nå er mitt ansvar å holde den savnede i live til hjelpen kommer.
Får hjelp
Både Seaking’en og politihelikopteret ligger over hodet på oss, men nærmeste landingsplass er 150-200 meter unna. Det er heller ikke mulig å få inn ATV i dette krattet. Med jevne mellomrom kommanderer jeg Yessi i hals for at hjelpemannskapene skal høre hvor vi er. Minuttene snegler seg av sted. Hundeføreren i naboteigen tar kontakt på radio og spør om jeg trenger hjelpen, svaret er «JA». Endelig topper Yessi ørene og markerer at noen nærmer seg. Jeg roper «HER» av full hals, og får et kraftig «MOTTATT» tilbake. Plutselig beveger skogen seg nærmest på alle kanter. 40 sanitetssoldater kommer brassende gjennom skogen. En kort rapport går til befalet før det bare er å trekke seg tilbake og begynne å trekke pusten igjen. Det er godt å se det ansiktet til hundeføreren fra naboteigen som rolig gir Yessi litt ekstra oppmerksomhet. Savnede løftes opp i en duk som brukes som båre. Soldatene bærer og bøyer unna skogen på skift. Dette går fort og lettere panisk oppdager jeg at savnede fortsatt er pakket inn i jakken min med mobil og bilnøkler i. Fortvilet prøver både jeg og den andre hundeføreren å få gitt beskjed om at de ikke må reise av gårde med dette.
Yessi og jeg har gjort vår jobb og vi får haik med en ATV fra Røde Kors tilbake til KO etter å ha fått beskjed om at mobil og nøkler ville komme dit. Mottagelsen i KO av både Yessi og meg er mildt sagt rørende. Det blir en kort brief med politiet, og jeg husker fortsatt at jeg gjentok flere ganger: «Denne damen kunne jeg fort ha gått over. Jeg hadde ingen tro på at hun skulle ligge i denne myra.» Svaret fra en av hundeførerne i politiet sitter også fortsatt i hodet: «Men det gjorde du ikke – fokuser på det.» Så kommer beskjeden om at Seaking-en er på vei til Lillehammer med den savnede – sammen med bilnøklene og mobilen min. Nok en gang får dagen en litt panisk stemning.
Det går noen timer før nøklene og mobilen har tatt den lange turen med politibil fra Lillehammer til Elverum. I disse timene har Yessi og jeg selskap av en fantastisk gjeng med hundeførere fra NRH som nekter å reise hjem før jeg kan kjøre med bilen min ut av skogen. Dette er et av mange eksempler på det samholdet som er mellom hundeførere i NRH på leteaksjoner. Masse omsorg, latter og humor.
Ydmyk til jobben
I etterkant fikk jeg opplyst at damen hadde en kroppstemperatur på mellom 30 og 31 grader når hun kom inn i Seaking-en. Hun ble liggende på sykehus i et par uker før hun kom seg. Funnet fikk en del presseoppslag og jeg merket i ettertid at kollegaer og bekjente skjønte litt mer av hva hobbyen vår faktisk går ut på og hvorfor vi bruker så mye tid på dette.
Den aller viktigste følelsen som sitter igjen etter denne aksjonen er imidlertid følelsen av hvor viktig det er å være ydmyk i forhold til den jobben som skal gjøres. Det var tilfeldig at damen akkurat denne dagen lå i min teig. Hun kunne like gjerne vært i naboteigen. Funn eller ikke, vi gjør alle en like viktig jobb. Alle hundeførere bør derfor møte denne jobben med ydmykhet hver gang. Det samme gjelder i forhold til kollegaen fra NRH og folkene fra de andre frivillige organisasjonene som man plutselig kan være helt avhengig av. Den andre følelsen som bare har forsterket seg etter denne aksjonen er følelsen av aldri å bli utlært. Jeg kan alltid takle utfordringene jeg møter på aksjon på en bedre måte og jeg kan alltid lære nye ting av andre hundeførere, operativ ledelse, politiet og andre kollegaer fra andre organisasjoner. Vi er alle forskjellige, men vi gjør alle sammen en like viktig jobb.
