Husmor – nei takk!

 - Det gir meg mening i hverdagen, sier Astri, som bor alene sammen med hunden Tara. Omsorgen for andre har alltid vært viktig i Astris liv. Hun har jobbet som sykepleier hele sitt yrkesaktive liv, og alltid satt pris på å kunne hjelpe andre. Astri hadde sin barndom i Bergen på 50-tallet, husmorens glansdager. Men å bli husmor selv? Nei takk!

- Jeg var nok en guttejente, forteller Astri.

- Da guttemusikken øvde til 17.mai på skolen i Bergen, hang jeg på gjerdet og tenkte på hvor urettferdig det var at jenter ikke fikk lov til å spille i korps. Det irriterte meg.

Lavinehund

Samfunnets forventninger til jenter forandret seg gradvis i løpet av 60-tallet. Flere kvinner tok utdanning, og stadig flere gikk ut i arbeidslivet. Astri ble sykepleier, meldte seg inn i Røde Kors Hjelpekorps, og flyttet etter hvert fra Bergen til Telemark.

- Jeg begynte i hjelpekorpset på Rjukan, og der var det en som hadde begynt å utdanne en lavinehund og fikk støtte av hjelpekorpset til dette. Han spurte om jeg også ville være med, og det ville jeg, forteller Astri. Golden retrieveren Tanja ble etter hvert godkjent lavinehund.

- Det var en meningsfull måte å ha hund på. Jeg ble fascinert av arbeidet mellom hund og fører, hva som skulle til for å få det til, og hva som skjedde når vi ikke fikk det til, sier Astri.

Kvinnfolk er bare tull

Selv i 1980 var det ikke flust med damer i foreningen. Særlig på lavine var det et mannsdominert miljø, men det var ikke noe stort problem for Astri.

- Jeg husker da vi var på B-kurs på Tyin. Vi var ni damer på kurset, og satt i baren om kvelden. En eldre instruktør kom bort til oss og sa at «kvinnfolk hakkje noke her å gjøre!». Kvinnfolk i FNL, det var bare tull, mente han. Ellers var det ingen spesielle episoder jeg kan huske der jeg følte at jeg ble sett ned på som kvinne. Det var enkeltpersoner innimellom, men stort sett ble vi godt tatt vare på.

Tøffe damer

Likevel, litt ekstra «guts» skulle nok til for å takle det mannsdominerte miljøet i starten.

Helt fram til 1972 måtte kvinner søke om lov for å få gå opp til godkjenningsprøver. Berit Andersen ble den første kvinnen som ble godkjent, med ettersøkning i 1966, og lavine i 1968. Kvinner kunne «forfryse sin byste» må vite, og man kunne ikke være sikker på at kvinnene tålte å være ute i vær og vind.

- Jeg husker godt Beret Rambeck, den første kvinnelige instruktøren. Hun var ganske tøff, og turte å si i fra hvis det var noe, forteller Astri.

- De var en egen rase, og det var derfor vi «overlevde» i organisasjonen, sier hun. At det i dag er flere kvinner godkjent med redningshund enn menn, kunne Astri ikke sett for seg da hun startet i 1980.

- Men jeg tror jenter er flinkere med hund. For all del, det finnes mange flinke menn også, men jenter er gode med hund, og med folk også. Kanskje det er omsorgsgenet?

Flotte opplevelser

Nå driver ikke Astri med redningshund lenger. Men lille Tara gir henne mye glede, og sammen går de daglig korte turer og kommer seg ut. Man kan ikke «sette seg til», mener Astri, som i løpet av karrieren i FNL/NRH har vært hundefører i alle disipliner med fire hunder, instruktør, styremedlem, beredskapsansvarlig, treningsorganisator, USAR-pådriver og operativ leder. Astri er æresmedlem i NRH, og mottaker av Norges Vels Ildsjelpris i 2008.

- Det har gitt meg veldig mye. Dette med friluftsliv, å klare seg ute, å gå på leteaksjoner i timevis. Tenk på alle soloppgangene jeg har sett. Det har vært flotte opplevelser, sier Astri.

- Og jeg har alltid følt meg godt ivaretatt som kvinne, selv om jeg ser at det nok er enklere å være jente i NRH nå enn det var da jeg startet.

Og den lille skolejenta som hang på gjerdet og var irritert over at bare guttene fikk spille i korps? Hun fikk det som hun ville. For nå spiller Astri walthorn i det lokale korpset på Rjukan.