Det er en fredag ettermiddag i september, og jeg har akkurat sluppet klassen min på Nord-Aurdal barneskole ut litt tidlig, for at jeg skal kunne pakke mine egne saker før jeg tar helg. Helgen skal tilbringes i Elverums skoger som instruktør på samling.
Det er en fredag ettermiddag i september, og jeg har akkurat sluppet klassen min på Nord-Aurdal barneskole ut litt tidlig, for at jeg skal kunne pakke mine egne saker før jeg tar helg. Helgen skal tilbringes i Elverums skoger som instruktør på samling.
I det jeg står ved pulten min ringer telefonen. Det er alarm, noen er borte. Telemenydamen kvitrer «tast 1 hvis du er innsatspersonell». Det viser seg at det er en savnet eldre dame i Røn, sist observert dagen før. Røn er kun i overkant av 2 mil hjemmefra, enda kortere fra Fagernes, men jeg må hjem og hente hund og utstyr først. Deltagerne på samling får vente, jeg vet vi er få hundeførere med kort vei. Det vil ta tid før det kommer flere fra andre steder i distriktet.
Troll, min schæfer hann, er den fjerde hunden jeg har godkjent som ettersøkningshund. Han er stort sett en stor godmodig «teddybjørn» som kan jobben sin. Vi har en litt spesiell historie sammen. Troll var godkjenningsklar da han skader seg alvorlig som 3 åring, og det sto mellom avliving eller operasjon. Heldigvis gikk operasjon og rekonvalesens perioden meget bra og vi kunne stille på prøve et år senere enn først tenkt.
Gode partnere: Trine og Troll Foto: Bjørn Olsrud
Vel hjemme blir det en kjapp omprioritering av oppgaver. Min mann er også hundefører og instruktør. Vi reiser begge to til Røn. På stedet får vi tildelt oppgaver og starter søk. Jeg skal søke grøfter og jordekanter i nærområdet. Først må det bare flyttes en hel flokk med kyr på et av jordene. På min ferd gjennom området legger jeg merke til en bratt og kronglete bekkedal/kløft som er på utsiden av min begrensning. Her må noen søke etterpå tenker jeg, og er klar til å ta dette noe utrivelige oppdraget selv bare jeg blir ferdig med mitt første oppdrag. Det tar noe tid for det viser seg at terrenget også her er kronglete, vått, hullete og fullt av dype grøfter med mye kratt.
I mellomtiden kommer det et Sea King helikopter og de starter å finkjemme bekkedalen med sitt varmesøkende kamera. De lokaliserer damen, men kan ikke gå ned med redningsmann, det er altfor tett vegetasjon. Røde kors reiser så nærme de kan med ATV, de må gå den siste biten. Damen er sterkt nedkjølt, men i live og svarer på tiltale. Hun blir fraktet opp og senere hentet med ambulanse.
Selv om man selv ikke finner føler man en enorm lettelse over at den savnede kommer til rette. Det er fellesskapet som leter og finner. Områder uten den savnede er vel så viktig å få avklart. Vi kommer oss omsider på samling, bare noe senere enn først antatt.
Bare noen dager tidligere var det en annen leteaksjon. Den gangen etter en mann i 50 årene i Østerdalen. Troll og jeg kom på den aksjonen ganske sent på dag 2. Vi fikk i oppgave å finkjemme en teig rundt bilen til den savnede. Etter å ha plumpet i en ganske stor bekk et par ganger bestemte jeg meg for å dele teigen i 2 med bekken i midten. Troll jobbet godt, fant et par fra røde kors og melde på de med bringkobbelet sitt. Den oransje han har i halsbåndet sitt på jobb.
Det hadde vært mye folk og lett i området tidligere, samtidig som det og var en ferdselsåre til andre noe mer fjerntliggende områder.
Begrensningen av vårt område omfattet en gammel setervoll. Vi hadde «snirklet» oss opp dit, til tider gått ganske tett og sett flere ganger på tidligere nevnte bekk. Troll viste for øvrig aldri noe interesse for den bekken, foruten at han sto midt i veien de gangene jeg skulle prøve å hoppe over den. På setervollen søkte vi først de to gamle bygningene. Null interesse fra hunden.
På en liten høyde på oversiden lå det en litt nyere og helere hytte. Troll drar i forveien og viser tydelig interesse på at her var det mer lukt som måtte analyseres. Selv titter jeg gjennom vinduer, men ser ingen ting. På vei mot framsiden og døra, som var på en slags innebygd veranda, hører jeg at Troll begynner å krafse på den. Jeg stopper, hører tydelig at nesen på schæferne går som en støvsuger bortover veggen fra der jeg står rundt hjørnet. Så kommer halsen. Troll har egentlig ikke hals som meldingsform, men kan bjeffe på skjulte og utilgjengelige personer. Jeg går rundt hjørnet, hjertet hopper over noen slag, prøver å se inn det lille vinduet som er ved siden av døra. Troll bjeffer vedvarende og krafser intenst på veggen. Øya mine ser absolutt ingen ting, men jeg banker, roper, tar og rister i døra. Ingen reaksjon fra innsiden, men jeg får en følelse av at døren er stengt fra innsiden, som om noen skulle dratt for en slåe.
Jeg tar med meg en meget frustrert Troll noen meter fra hytta, men slik at jeg fremdeles kan se døra. Kaller opp og ber om hjelp. Sier og fra at dette ikke er normal meldingsform på min hund. Min mann og en fyr fra røde kors skal komme opp. Før de kommer Sea King helikopteret, det står rett over stølsvollen i min øyehøyde. Jeg ser på hunden min og kan ikke fri meg fra tanken om; «Nå er det visst best du har rett gutten min». Helikopteret forflytter seg siden slik at det står rett over taket på hytta. Det er nesten så vi blåser bort der vi sitter utenfor inngangsdøren.
Hjelpen kommer og mens vi ber om tillatelse til å bryte opp døra, finner den savnede det for godt å komme ut til oss. Han er hel, i live og veldig sugen på røyk. Han får både cola, sjokolade og røyk og blir siden med oss ned til de andre på egne ben. Han har vært i hytta hele tiden, men har ikke kommet ut når det har vært andre der. Hva som fikk han til å komme når nettopp jeg var der vet jeg ikke, kanskje var det helikopteret eller røyksuget. Det er likevel ganske tilfredsstillende når en som hundefører og hund forstår hverandre på aksjon, selv om jeg må innrømme tvilen og Troll var frustrert fordi det tok lang tid før han fikk ballen sin. Han var jo helt sikker hele tiden.
Det ligger mange 1000 timer med trening, og til tider både snørr og tårer bak enhver godkjent hund. Uten gode treningskompiser som stiller til alle døgnets tider og i alt slags vær hadde det ikke blitt noen godkjenninger. Jeg er de evig takknemlig, for det betyr at man kan stille som en ressurs i den frivillige redningstjenesten i Norge, sammen med alle de andre aktørene. Så er det jo også slik at med en mann som driver med det samme og alle timene dette tar, blir man som en stor familie. Vi som er to som holder på har knapt venner som ikke er medlemmer lenger. Resten av familien ser vi en gang i blant. På mange måter blir dette en livsstil mer enn en hobby.
