Lite ante Håvard den vinterdagen i 2016 da han hentet hjem en nydelig liten rottweilervalp at denne hunden skulle bli så betydningsfull i livet hans. Valpen vokste opp og ble hele familiens kjæledegge, ikke minst sønnen, som ble født noen få måneder etter Marco. De to delte et spesielt bånd. Etterhvert som familielivet tillot det kunne Håvard begynne å trene Marco i NRH, og etter en veg med både opp- og nedturer stod den avgjørende prøvedagen foran ekvipasjen fra Kristiansund.
Ubeskrivelig glede
De har bare sporet igjen. Og de har bare ett forsøk igjen på å bestå. Denne dagen på Sunnmøre er det kaldt, og regnet bøtter ned. Etterhvert begynner det til og med å snø. Etter et flott spor kan Marco og Håvard nå kalle seg redningsekvipasje. Gleden er enorm.
- Følelsen var egentlig ganske ubeskrivelig, en glede og fryd som bare føles uvirkelig. Jeg og min hund klarte dette sammen, sier Håvard. Gledestårer og gode ord utveksles før turen går hjemover og hverdagslivet starter igjen. Utover uken får de noen utkall og rekker å komme seg i vei, men aldri i søk. Tirsdag er de på trening, og alt er bra og fungerer som det alltid gjør.
Det uvirkelige skjer
Men på fredag, nøyaktig en uke etter godkjenning, skjer det uvirkelige. Marco har vært halt tidligere, men det har alltid gått over. Denne gangen er det verre. Håvards samboer ringer ham på jobb. Marco klarer ikke å gå på foten, og piper kraftig. De får time ved Molde Dyreklinikk med en gang. De bærer Marco inn og tar røntgen mens Håvard må vente.
- Det går noen veldig lange minutter på venterommet, før jeg blir vinket inn. Her får jeg en sjokkerende beskjed om at han har kreft. En krefttype som man finner på innsiden av beina, forteller Håvard. En svulst har vokst seg så stor at den har brukket det andre beinet i foten, og svulsten er sprukket. Beinet kan ikke reddes. Prognosen er elendig.
- Jeg prøver desperat å finne ut hva jeg skal gjøre, hva som er best for Marco, forteller Håvard. Klokka 17:30 blir det tunge valget virkelighet. Marco får en siste sprøyte som stopper hjertet hans. Han blir bare 5 år.
Stolt av hunden
Antagelig har Marco hatt smerter lenge, men ikke vist det. Han har vært glad og lykkelig, og har arbeidet godt i treningen.
- Jeg synes det bør stå stor respekt av at han har holdt ut smerten gjennom dette, og faktisk bestå, ord kan ikke beskrive hvor stolt jeg er over denne hunden, sier Håvard. Hans beste firbente venn er brått borte, og Håvard står ikke lenger på tjenestelista i NRH. Han må reise hjem fra dyreklinikken med tomt bur, og fortelle familien at Marco ikke kommer hjem mer.
- Det er veldig surrealistisk at for en uke siden hadde vi verdens beste dag, vi feiret stort etter å ha nådd målet vårt. Jeg er sikker på at Marco ville vært en stor ressurs for beredskapen i Møre og Romsdal.
Ny start
Håvard hadde dårlig samvittighet etter at Marco døde. Kunne han gjort noe tidligere? Burde han sett det? Flere i hundemiljøet gir ham god støtte og bekrefter det han selv har tenkt; hunden har ikke vist klare tegn på å ha smerter. Marco var glad og leken. Og Håvard er fortsatt en ressurs for NRH. Det får han stadig høre fra omgivelsene, og det er gode ord.
- Jeg begynte å leke med tanken om å trene igjen. Både for å være en ressurs for redningstjenesten, men også for å hedre Marco og få gå de aksjonene han ikke fikk gått, sier Håvard.
Og så ble det slik at det nå tripper fire små labber rundt på stuegulvet til familien Holmen igjen. Rottweileren Maja har flyttet inn, og sammen håper Håvard at de skal fylle fotsporene etter Marco.
- Det føles litt rart, men samtidig også fint, sier Håvard.
- Jeg vil vise Marco at jeg gir ikke opp.